I vårt maskuline samfunn har vi bygget opp et system, som gjør at vi forventer oss at livet skal inneholde ulike bokser i livet. Det er ikke rom for å være sensitiv, syk eller være annerledes utover disse boksene. Trender viser at disse boksene ikke gjør våre barn og unge noe godt. Spørsmålet er om vi er oss bevisste rundt hvilke konsekvenser disse boksen har på våre håpefulle.

Når vi hører om andre personer, som har en spesifikk alder så er vi raske med å segmentere dem i noen rammer. Har du tenkt over hvor raskt du plasserer andre i noen firkanter? Det har jeg tatt meg selv i å gjøre ofte, og jeg ønsker å bryte ut av det mønsteret. Grunnen til dette er mange i dag.

Innen markedsføring er et av de første kriteriene for å kunne møte kundenes behov basert på segmentert informasjon om den gruppen du skal treffe. De blir målt, veid, sammenlignet og samlet i grupper. På fagspråket kaller vi det cluster, men du godt kalle det bokser med grupper av likheter. Innen markedsføring og kommunikasjon er dette et godt virkemiddel for å vite hvem som er mottakeren for all dialog. Jo, mer homogen gruppen kan bli. Jo, høyere effekt får dialogen.

Tilbake til den virkelige verden

I den virkelige verden, når jeg snakker med andre. Merker jeg at jeg til stadighet tar meg i at jeg ubevisst plasserer personer i bokser med et bestemt sett med forventninger om de personene. Ikke nok med at jeg plasserer personer i disse forutbestemte boksene mine, men jeg setter på de en merkelapp med forventninger OM den personen. Det er ganske drøyt. Eller hva sier du? Jeg skal gi deg noen eksempler på noen bokser jeg har, som jeg ikke liker og vil ta et oppgjør med.

Eksempel 1: barn fra 1 – 5 år plasseres automatisk i barnehage med et utforskende blikk på verden.
Eksempel 2: Barn fra 6-12 plasseres automatisk i barneskolen, og på en eller to aktiviteter utenom skolen.
Eksempel 3: Ungdom fra 13-16 plasseres automatisk i ungdomskolen, og på en aktivitet utenom skolen.
Eksempel 4: Mens ungdom fra 16 år plasseres automatisk på videregåendeskolen, og sånn sorteres det opp etter alder. Forventninger om hvor de skal være i livet sitt.

Har du tenkt over hvilke bokser vi plasserer personer i?

Det er ikke rart vi har fått generasjon prestasjon, for samfunnet har skrudd opp forventninger og vi måler ROI (return of intvestment) på alt. De er både myke og de er harde ROI som skal måles, for alt skal måles. På skolen har vi karakterer, som en myk tilnærming til vårt fantastiske flotte samfunnsøkonomiske effektive samfunn. Eller er det egentlig så flott? Eller hva med at vi forventer at alle barn skal ha like mye energi og passer til å være en del av alle disse boksene fra barnehage og opp? Hvem er vi som ikke gir barna eller ungdommene våre rom til individuell tilpasning?

Barna må ikke være sensitive, og ha behov for naturen, egentid og de nære tingene. Siden alle skal gjøre og få de samme opplevelsene fra barnehagen og opp. Barna må ikke ha behov om tilpasning av noe slag. Det er SÅ slitsomt med tiltak om tilpasning. Hva vet vi egentlig om barnet, ungdommen eller den voksne personen vi plasserer i disse boksene? Veldig lite, for hver og en er unik. Likevel har vi ett system med masse bokser, som vi skal passe inn i. Disse barna blir fort fortalt «hvordan de skal tilpasse seg», men ingen spør om hvordan de egentlig har det.

Samfunnet spyr ut inntrykk i alle kanaler og former. De som vokser opp i dag kjenner ikke til en verden uten konstant tilgang til nye inntrykk, når de måtte ønske det. Det å skulle vente til kl 18, for å få 30 min. med barne-TV som de ikke selv bestemmer innholdet av. Er totalt fraværende og et helt ukjent fenomen. De kjenner til serier, tegneserie figurer og superhelter før de kjenner til den virkelige verden utenfor døren. Barna våre har EU-godkjent sand i sandkassen, og har et godt forhold til alt som skjer på Netflix. Spørsmålet er hvilke muligheter har barna for å bare være sitt intuitive nysgjerrige jeg med sine behov? Hvor kan de bare være uten eksterne innput?

Ungdommen vår blir fylt med inntrykk via SoMe (sosiale medier), chat, video, snap, meldinger, musikk, film og TV. Det streames over en lav sko. TV fordøyes ikke kun i det programmer og serier sendes. Det er konstant tilgang på underholdning. Ungdommen vår har mange kanaler som serverer inntrykk. De følger den ene influenceren etter den andre. Ukritisk konsumeres mengder med data og informasjon. Disse barna har ikke opplevd en verden uten disse digitale enhetene, og vet ikke hvordan et «analogt sosialt liv» egentlig fungerer. De har ikke lært seg å skjerme seg selv mot de stadige inntrykkene fra omverdenen. De vet ikke hvordan de skal skille mellom dårlig eller godt innhold. De har ikke det samme filteret, som oss «eldre» som forstår når det er produktplassering «kjøpt og betalt» budskap eller ikke. Siden det syndes over en lav sko med tanke på å markere reklame eller redigering. Alt ser tilsynelatende så fantastisk perfekt ut, for filter er satt på og kameraruller i Barbie huset.

Den analoge verden med sakte og egentid, som ved å skru av og logge seg ut er fjernt fra vår ungdomsgenerasjon. Trenden viser at flere ungdommer ikke takler alt som skjer rundt dem. De takler rett og slett ikke livet lenger. Alt sier topp. De har ikke ordene for å fortelle at de har fått en «overload». De blir bare veldig trøtte, og veldig slitne. De får ikke sove. De slutter å virke rett og slett. MEN det passer ikke våre bokser at en ungdom ikke skal stå opp og gå på skolen. Nei, nei her skal vi ikke ha noe av latskap. I frustrasjon står foreldre mellom et maskulint system og en ungdom som ligger konstant i et mørkt rom, mens livet seiler forbi utenfor. Det er mange ulike scenarier på at vår ungdom får en bråstopp. Håndbrekket blir satt på i en fart på 100 km i timen, så klart det gjør vondt. Hverken vi voksne eller ungdommen har lært oss å leve med så mye innput.

Trenden viser en økt grad av sensitive ungdommer, som må få hjelp til å skjerme seg selv og lære seg å logge av verden innimellom. Hvor enkelt det er illustrerer trenden ganske kraftig at det ikke er så enkelt. Skoler benytter seg av digitale portaler, og SoMe kanaler som Facebook ol blir brukt for kommunikasjon. Presset om å være pålogget øker, for ikke å gå glipp av viktig informasjon. Fritidsaktiviteter benytter SoMe kanaler som Facebook, og her ramler inn informasjon på alle tider av døgnet. Det er krav på skolen om tilstedeværelse, om karakterer, om prestasjon og om selvstendighet. Det er krav fra fritidsaktivitetene om å prestere, oppmøte og om selvutvikling. På de sosiale arenaene blir det ofte mer digitale kanaler fremfor fysiske møter. Det er så mye enklere å Facetime eller skrive i en gruppe chat, enn å fysisk gå ut for å møte andre. Tilgjengeligheten visker ut de tidligere grensene mellom når det var sosial venne tid, og når det var hjemme slappe av tid. Siden ungdommen er tilgjengelig 24/7. Flere glemmer tid og sted, og gamer hele kvelden og natten igjennom. Vi som foreldre, og de som ungdommer har ikke lært ennå hvordan denne naturlige avslutningen skal være. Før gikk vi hjem og inn til oss selv, for da var det kvelden. Nå sitter de hjemme hele tiden, og er på hele tiden. Helt til det smeller, og de ikke makter å stå opp.

Resultatet er at det er ganske mange foreldre som sitter rundt i Norge med høy fortvilelse over at sitt barn ikke passer inn i den boksen lenger. Det å passe inn i samfunnets tilmålte boks av forventninger. Et maskulint samfunn, som ikke har rom for individualisering eller tilpasning for våre fremtidige generasjoner. Det skaper samfunnstapere, som det så fint heter. Denne fantastiske ungdommen får ikke en tiltrengt hånd, for systemet har aldri gitt plass til det å skulle tenke på eller ivareta våre barn- og ungdommers behov. De skal bare passe inn i boksene i systemet, som vi har å tilby. Ferdig snakka.

Det er ikke våre barn eller ungdommer sin feil at de faller utenfor. Det er vi voksne, som må ta i et tak og endre på de maskuline systemene hvor «one size fits all» mentalitet heller er unntaket enn unntaket. Vi står ved et skifte hvor de nye generasjonene blir født inn i en digital verden, hvor de analoge feminine verdiene ikke er like fremtredende. Det er vi voksne som har et ansvar for å ikke bare tilpasse forhold innen arbeidsplasser, men også på arenaene for våre barn. Kronprinsessen Märtha Louise er en viktig front- og talsperson for sensitive personer. Trenden viser at flere av våre barn og ungdommer faller under sensitive, pga den digitale tidsalderen vi lever i. Spørsmålet er bare hvor langt skal det gå, før denne voksende gruppen skal bli hørt og ivaretatt?

Når skal vi fjerne disse veggene i disse boksene, og skape rom for barna av fremtiden? Når skal vi innse at tiden for å «Fit into a box» er over, og at vi trenger feminine verdier istedenfor. Det er trist å høre om ungdommer som har gitt opp livet før livet har begynt, fordi de ikke ser sin egen betydning og plass i samfunnet. Ennå verre er det at vi voksne reagerer med aggresjon og utsagn om at «de er late». Istedenfor å imøtekomme dem med empati og kjærlighet. Ungdommen vår mangler helt elementære behov, som å bli sett, anerkjent, respondert og respektert ut ifra deres ståsted. Hvordan kan vi tilrettelegge slik at barna og ungdommen vår kan få mestringsfølelse fra sitt eget ståsted? Uten å holde de innenfor den boksen. Tidligere historier viser til at alle de som befant seg utenfor disse boksene har gitt verden mye stor kunnskap og kunst.

Jeg ønsker meg et varmere samfunn, som har mindre bokser og større rom for de myke verdiene. Slik at vårt samfunn blir et bedre sted å vokse opp i, for våre fremtidige generasjoner. Det handler om å jevne ut skjevheten mellom de maskuline og de feminine verdiene. Det handler om å gi rom, for det å bare være. Det handler om å gi rom, for å akseptere. Det å fortelle dem at «de er gode nok, sånn som de er». De trenger ikke å være noe annet enn seg selv, for å være god nok eller for å passe inn. Det er systemet og samfunnet, som trenger å endre seg for våre fremtidige håpefulle resurser. Det er ikke barna og ungdommen, som skal tilpasse seg et destruktivt system som skaper tapere.

Gi våre håpefulle og fantastiske resurser det de trenger, for å kunne blomstre. Alle bærer på en unik resurs, som vil tjene samfunnet vårt. Derfor er tiden er inne for å snu på holdningen om tilpasning. Nå er tiden inne for å spørre om «hva» samfunnet kan gjøre for å få dem til å blomstre som resurser. «Hva kan vi som samfunn gjøre, for å skape en bedre plass for barna våre?» Det er det jeg ønsker meg, for våre fremtidige voksne. Tiden er inne for å fjerne sidene i boksene. Så la det skje!

Del gjerne både tanker, kommentarer og til andre som du mener bør lese dette. Del gjerne erfaringer rundt dette med å ha sensitive barn eller ungdom i huset. Eller din erfaring om foreldrerollen i den digitale verden. Hvilke utfordringer kjenner du sterkest på?

Ønsker du å lære deg å leve med sensitivitet som en styrke istedenfor en svakhet, så er du velkommen til å booke en samtale med meg!

Del gjerne denne artikkelen med de du mener har nytte av innholdet. Bli med på å skape verden et bedre sted å være, for alle.

Kunnskap gir mest verdi ved deling. Sharing is caring!

Din OmfavnDEG Inspirator Katrine