Hvem er sjefen i ditt liv? Har du reflektert over hvem eller hva du gir makten til å ta avgjørelsene i ditt liv? Det kan handle om hvordan du lar andre sine forventninger og eksternt press få ta avgjørelsen på hvordan du prioriterer tiden din. Hvor legger du resursene dine uten at du egentlig har lyst til å gjøre det? Vi alle lever under ulike forventninger, som vi bevisst eller ubevisst tillater å ta kontrollen over hvor vi legger vår tid og energi uten at det gagner oss selv mest. La oss se monsteret i hvitøyet.

Forventninger

I arbeidslivet møtes vi har ulike forventninger til prestasjon. Enten i form av tidspress eller konkrete målingspunkt (ROI). Har du vært flink eller tar du ansvar, og det har blitt lagt merke til har dette fort blitt omdannet til en forventning om «hvordan du er». Det blir vanskelig å begynne å si nei uten at det blir tatt negativt opp, fordi du har sagt ja før. Det forventes en grunn for at DU skal få lov til å kunne skåne deg selv for overbelastning. Mens en annen som aldri bidrar flyr fritt under radaren i alle sammenhenger. Det kan føles veldig urettferdig, når tidsklemma presser på og energien renner ut.

På hjemmebane er det også flere sett med forventninger om din prestasjon. Deler du livet ditt med noen, så har den andre sine forventinger om ditt bidrag til deres felles liv. Det kan være alt fra å handle, ordne praktiske ting i huset, vaske, skifte dekke på bilen, klippe gresset og alt som går an å settes på en to do liste. Du vet like godt som meg, at den listen kan bli veldig lang. Når du kommer hjem fra jobb, og du er skikkelig sliten og kunne tenke deg å finne sofaen så hører du «stemmen» i det du går inn døren. «Har du husket å………????» Denne setningen skaper aldri god stemning, og det er ikke en kjærlighetserklæring på noen som helst måte. Ikke et «Hei». Ikke et «Glad for å se deg». Ikke «hvordan har du hatt det i dag?» Nei, kun et karatespark rett i solarplexus der hvor den dårlige samvittigheten bor.

Dårlig samvittighet over å alt en skulle ha gjort for alt og alle innen ulike tidsfrister. I den dårlige samvittigheten bor det et monster Mr Burde, og dette monsteret våkner med full kraft når all motivasjon og godvilje dør. Ingen kan være i samme rom som monsteret Mr Burde. Aldri. Du har bare lyst til å ta på deg skoene og jakken igjen, og gå ut døren. Late som om du glemte noe på jobben. Noe VELDIG viktig. Livsviktig, faktisk. Hvis vi er helt ærlige med oss selv så er det egentlig livsviktig for oss selv, men vi tør ikke å la den stemmen bli hørt. Eller er det sånn at vi bare ikke tør å kjenne etter hva den stemmen egentlig sier oss?

Det er noe som heter at det er viktig å velge sine kamper med omhu. Noen kamper er verdt å kjempe for, mens andre er ikke verdt bryet. Spørsmålet er hvor går grensen for hvem du skal gi makten over din egen energi og tid? Skal Mr Burde få all makt over hva du kan velge å prioritere din egen tid og energi? Det krever ryggrad å kjenne etter sine egne behov, for ikke å snakke om hva det krever av oss for å si ifra og sette disse grensene.

Venner i alle farger og variasjoner. Du har de som bare kommer innom for en prat. Du har de som bare skal låne noe. Du har de som bare trenger hjelp til noe. Du har de som bare skal låne din tid. Du har de som bare skal dele din tid. Du har de som bare vil ha noe, og som aldri gir noe tilbake. Du har de som er flinke til å forvente noe av deg, som venn. Du som er så flink til å……… Så er det igang igjen, og du klarer ikke å si nei denne gangen heller. Hvor skal grensene gå? Hva er greit for deg å gi, før du må fylle på igjen?

Slekt er et annet aspekt. Du har kanskje foreldre som alltid har sine ting de vil at du skal bistå med. Du er alltid så god på ……… får du sikkert høre. Eller om du kanskje har søsken, som alltid ringer deg for at du skal ordne opp. Noen begynner å bli eldre, andre vil bare ha hjelp for du er alltid så kjekk og grei siden du alltid fikser alt du. Sånn er du. Den som er så enkel å spørre, og som fikser opp for alle andre. De forventer at du skal hjelpe dem. Det er sånn du føler og tolker det. Det blir så vanskelig å si nei, for de forventer hjelpen av deg. Ikke sant? Hva er du egentlig om du sier NEI? Du liker egentlig ikke å gjøre alt det de spør om, og du er sliten. Kampen er enklere å kjempe tenker du om jeg bare gjør det, og får det overstått. Blir kampen egentlig enklere om du ikke tar hensyn til det skjeve regnskapet du virkelig sliter med? Din energi går i minus, og ingen ser det. Nei, ingen faktisk.

Er du heldig å ha barn, så vet du at dette gir et ennå bredere forventningspress om din tid og energi i andres favør. Barn skal hentes og bringes. Det skal læres, følges opp og ordnes opp i både det ene og det andre. Fritid er en sagablott. De små søte har egne bestemte meninger, og du som et reflektert voksent menneske velger dine kamper med omhu. Du vet at både prinsessekrone og ballerina skjørt kan være utenpå lue og parkdress. Alt for å få den lille prinsessa til barnehagen i 20 kalde med sine faste assessorer. Det blir ikke bedre når de blir ungdommer med andre behov. De har behov, og masse forventninger om at du skal stille opp og ordne som alltid. Vi curling foreldre er alltid på plass. Ikke sant? Mamma og pappa fiks, ordner alltid alt. Det er sikrere enn banken. Uten å spørre eller sette opp et energiregnskap. Ubetinget kjærlighet heter det.

Det er ikke det at det alene å være foreldre vipper hele tårnet. Nei, det er summen av alt. Summen av alle dine roller i livet. Summen av deg som person på godt og vondt. Summen av dine relasjoner privat i familiesammenheng, på jobb og i fritiden med venner. Summen av dine påvirkninger av de nærmeste, de du omgås og de eksterne mediene som påvirker. Nyheter, sosiale medier og digitale kanaler skaper et nytt lag med forventinger du også må forholde deg til. Har du spurt deg selv om hvordan du fordeler din energi og tid over disse ulike gruppene? Har du spurt deg selv helt ærlig om hvilke av disse gir deg energi, og hvilke krever energi av deg? Det er ikke alltid vi er oss bevisste på hvordan denne energibrøken faktisk slår ut. Det kan by på overraskelser å se igjennom dette regnskapet.

Hva er motivasjonen?

Har du tenkt over hvilken motivasjon som ligger i bunnen av dine avgjørelser for å benytte din energi og tid? Det er veldig enkelt å legge sine egne interesser og godt befinnende i en skuff, og BARE gjøre det som forventes av andre. For husfreden sin skyld. For at det ikke skal bli dårlig stemning på jobben. For at barna skal slutte å bråke. For. For. For. Herlig, ikke sant? Ikke snakk om den utrolig fantastiske gode følelsen av positiv energi du sitter igjen med etterpå. Ikke sant? Det er vel derfor du gjør det? Føyer kappen etter vinden, for å få den vinsten av tilfredshet. Ikke?

Nei, du og jeg vet at resultatet er noe helt annet. ALL motivasjon og energi er så godt som rent ut av kroppen ned i sanden og blitt borte for godt. Der står du, og det er tomt og mørkt. Siden den dårlige samvittigheten i solarplexus er et ondt dyr å danse med om vi ikke passer på hvor vi tråkker. Vi kjenner fort på at vi må velge mellom onder, og ingen goder. Foreldremøte i barnehagen eller dugnad. Kjøre til trening eller jobbe overtid. Det er som å velge mellom pest eller kolera. Ingen av delene gir deg energisk påfyll i en hektisk hverdag.

Har du turt å spørre?

Har du turt å spørre deg selv, om hva du EGENTLIG trenger? Det krever styrke og ryggrad, for å tørre å erkjenne ovenfor seg selv at det ikke går an å tømme fra en tom kopp. Når det er tomt, så er det tomt. Du har gitt og gitt, men helt glemt å gi deg selv påfyll. Når du danser med den dårlige samvittigheten, så blir du kastet rundt etter andres rytme. Ingen av trinnene er skapt for deg, og dine sko. Når du kjenner at skoene trykker og gnager på de vondeste plassene bobler et nytt monster opp. Mr. Sinne dukker opp i sin fulle kraft og makt. Bang så dukker den ene padden etter den andre opp, og hopper i full fart ut av munnen din. Du kan ikke kontrollere eller stoppe dem. De bare kommer. En etter en. Tilslutt er rommet fult av dem. Så kommer det vondeste delen. Hvordan ta tilbake det som er sagt?

Bordet fanger, som det heter. Uansett om det som ble sagt ikke hadde noen egentlig mening eller betydning. Ordene traff, og den andre ble såret. Skaden er gjort. Paddene er der ute, og de glor olmt tilbake på deg. Avsenderen av innholdet. Deg. Du har blitt en syndebukk av hendelsen. Du som egentlig bare har strekt strikken for langt, og nå røyk den. Snapp sa det. Du har gitt, gitt og gitt. Helt uten å stoppe opp, og spørre deg selv. Alle andre sine agendaer, behov og ønsker har fått styre all din tid og energi. Du stoppet aldri opp, og spurte deg selv om hva DU EGENTLIG VIL eller HVA SOM ER GODT FOR DEG. Hva er egentlig det igjen? Nei, det er ikke så godt å si, for du har skrudd av den informasjonsinnputten. Når kroppen sier ifra at nå hadde det vært digg med en cowboystrekk, så gikk du heller ut for å hjelpe noen med deres gjøremål. Du skal jo bare, bare gjøre det for å få det overstått. Slipp en kamp eller interesse konflikt rundt hva du skal bruke din energi og tid på.

Hvor sitter frykten?

Spør deg selv om det er frykten for selve konflikten, som stopper deg? Eller er det frykten for å måtte gå ut av komfort sonen, som stopper deg fra å si ifra? Det er to aspekter. Den ene siden er det å skape seg rom for å bli hørt, og det andre er å tillate seg selv å ha en stemme. Det å skulle hevde sin rett eller egeninteresse er ikke egoistisk. Du og jeg har blitt fortalt det fra vi var små at vi ikke må være egoistiske. Vi er absolutt ikke egoistiske, for vi er strake motsetningen. Vi utsletter oss selv, for å tilfredsstille alle andre sine behov og interesser. Vi tillater ikke oss selv å ha en egeninteresse, for det er HVA? TABU? EGOISTISK? HVA? Bare si det. Hvilken annen definisjon har du blitt lært, for å skulle holde seg selv nede?

Det er et tillært og et destruktivt adferdsmønster. Svar helt ærlig. Har DU det bra med deg selv? Har du det? Hvis du helt ærlig med hånden på hjertet kan rope ut i all din kraft at «jo, du har det virkelig helt toppers». Så SUPERT! Ingen ting er bedre enn det. MEN sannheten er jo noe helt annet. Du og jeg vet det. Når strikken din ryker, og du står der med paddene og skylden for alt. Du som ikke engang ville gjøre det du ble bedt om engang. Du som bare gjør det for å bli ferdig med det, så alle andre kan bli fornøyd og du kan få være for deg selv. MEN…… De slutter aldri å mase om noe. Det er en evig dominoeffekt av forespørsler og ønsker, som bare avløser hverandre. Det er ikke rom lenger, for dine egne tanker og tid.

Har du hørt «det går ikke an å helle fra en tom kopp» uttrykket? Det gjelder deg og meg, også. Når vi har gitt og gitt, så blir det tomt tilslutt. Vi fyller aldri på. Det hjelper ikke å gi til andre av kjærlighet, glede og lyst, når det aldri blir fylt på av egenkjærlighet og egenomsorg også. Din og min energikilde tømmes, og strikken ryker eller vi går på veggen i 190km i timen. Det gjør j…. vondt. Kroppen og hodet sier ifra, og andre blir veldig forbannet og skuffet. De vil bare ha ting gjort, og så funker du ikke sånn de ville ha det. Du prøvde så godt du kan med de små dråpene du har i bunn av koppen, men så går du tom. Det krevde mer av deg enn de få dråpene. Så nå braker helvete løs, og du er syndebukken. Idioten over alle idioter, og alt sammen blir din feil. Selvsagt, sånn er det. Eller?

Ta tilbake makten

Tror du meg, om jeg sier at det ikke er sant? Tror du meg, om jeg sier at du er som du skal og at det er ikke noe feil på deg. Tror du på meg? Tror du på meg om jeg forteller deg at ingen andre vil noen gang stå opp for dine interesser og behov, om ikke du står opp for dem først. Hvorfor skal andre bry seg om dine behov, når du er så ekspert til å ignorere dem selv? Når du forteller hele verden at «mine interesser og behov betyr null», så er det det du får av dine omgivelser også. Vi skal selvsagt velge våre kamper med omhu, og alle kamper er ikke verdt å gå inn i. MEN det finnes en grense mellom å gå i krigen for hvilken vinkel hvitosten bli høvlet, og å utslette seg selv fullstendig. Det er forskjell på å la alle andre bestemme over din tid og energi, og å tillate seg selv å velge egenomsorg og -interesse ved behov. Du trenger ikke si «ja» til alt. Du kan si «nei». Du kan velge, for du har et valg. Det er ingen som holder en pistol til hodet ditt, når de ber deg om noe. I starten vil det selvsagt være vanskelig å si nei, for disse forventningene om at du alltid skal stille opp ligger der. Så er det bare sånn da at det er DU som MÅ STÅ OPP FOR DEG SELV FØRST. Ingen andre vil ta det første skrittet, for deg. Du må gå selv. Det kan kjennes for tøft og vanskelig å gjøre det helt alene, men du trenger ikke å gjøre det alene selv om du må gå selv.

Vi mennesker kan kommunisere, og det gir oss en unik mulighet til å ytre om våre behov i gode omgivelser. Det er ikke alltid vi finner ordene, for vi har aldri sagt ifra før. Hva gjør vel det? Det viktigste er at du tar det første skrittet, for å stå opp for dine egne behov. Det gjør ingen ting om du famler og snubler litt. Pust med magen, og ta ett skritt av gangen. Det eneste viktige er at du står opp for deg selv. Ikke vik unna for det som betyr noe for deg, og ditt velbefinnende. Du vil merke at du vil bli møtt av mer empati og forståelse enn hva du fryktet. Setter de pris på deg som person, så vil de støtte deg og dine behov også. Det handler om å gi og ta, for å komme i balanse. Du og jeg kan gi masse, men det må balanseres med egenomsorg og -kjærlighet for å fylle på energikontoen. Noen ganger vil summen av krav og ønsker bli for høy, og de gangene er det lov til å si ifra og sette på bremsen. Vi alle har en begrenset mengde ressurser å fordele over alle aktiviteter, og er avhengig av å prioritere riktig. Hva som er riktig i hodet til de som ønsker av din og min energi, er ikke alltid samstemt med hva som er riktig med vårt energiregnskap for å oppnå en balanse. Derfor MÅ du og jeg ta tilbake makten, og tillate vår egen stemme å telle i avgjørelsene ovenfor hva vi skal bruke vår tid og energi på.

Vi har alle ting og aktiviteter, som vi trenger å gjøre som føles som rene forpliktelser og gjøremål. Livet består ikke bare å rene gleder, men det handler om å balansere disse med aktiviteter som gir positiv energi og påfyll, også. Ved å ta tilbake makten, så kan du og jeg velge å forvalte vår energi på best mulig måte. Livet er for kort til å vente med å ha et godt liv her og nå. Du er den eneste som vet hva som skal til for at du skal ha det godt, og få fylt på dine energilager. Jeg heier på deg! Gi deg selv en gave i dag, og gi deg selv en ting du trenger i dag. En god kopp kaffe i fred og ro. En meditasjon. En løpetur. En god cowboystrekk på sofaen. En god bok. Et pusterom. Uansett hva kroppen din ønsker i dag, så gi den den ene lille oppmerksomheten i dag. KUN fordi DU FORTJENER DET!

Du fortjener å ha det godt, så vær god mot deg selv. Gi deg selv en liten ting DU TRENGER. Stå opp for deg selv, for du fortjener et godt liv. Ta tilbake makten, for ditt velbefinnende betyr noe. Jeg heier på deg! Start å lev livet på dine premisser og verdier.

Vil DU ta tilbake makten og stå støtt i ditt eget liv, så er du velkommen til å booke en samtale med meg!

Del gjerne denne artikkelen med de du mener har nytte av innholdet. Bli med på å skape verden et bedre sted å være, for alle.

Kunnskap gir mest verdi ved deling. Sharing is caring!

Din OmfavnDEG Inspirator Katrine